LIGURIA – Italias blomsterkyst

Der Italias maritime alper stuper nærmest rett ned i Middelhavet er det fenomenale muligheter for dem som vil ta sykkelen fatt.

Tekst og foto: Bjørn Moholdt 

Som mange andre steder langs denne delen av Middelhavet var det britiske aristokrater som gjorde verden oppmerksom på Riviera dei Fioris uimotståelige sjarm. Det er en stund siden nå, og lenge før MTB-sykkelen så dagens lys.

– De kom ikke hit for å utfordre fjellene på sykkel, brummer guiden vår David DiGiacomo godmodig – rastløs etter å komme i gang.

Vi befinner oss øverst i Valle Argentina, nærmere tusen meter over havet og noen mil nord for Sanremo. Den idylliske kystbyen er langt mindre kjent for sine sykkel-muligheter enn sin verdensberømte musikkonkurranse.

Nobels testamente
Liguria ligger som en temperert landtunge langs middelhavskysten mellom Frankrike i vest og Toscana i øst. De maritime alpene og Apenninene i nord danner en naturlig grense mot de to øvrige italienske regionene Liguria grenser mot – Emilie-Romana og Piemonte.

Riviera dei Fiori på Ligurias sørvestkyst ligger i en dødvinkel mellom den franske rivieraen og Toscana. I denne mikro-klimatiske lommen, med frodige palmetrær langs avenyene, og en ange av eukalyptus, rosmarin og lavendel i luften, blander den evige brisen seg med fjelluften fra nord.

1. FJELLIDYLL: Dolceacqua en kort kjøretur fra den franske grensen er en av de vakre landsbyene det finnes så
mange av i denne delen av Italia. Herfra går det mange flotte sykkelstier inn i De maritime alpene.
2. VAKKERT LANDSKAP: Noe av det hyggeligste du kan gjøre på sykkeltur i fjellene er å stoppe opp i noen av
de koselige landsbyene der.

Siden midten av 1800-tallet har fenomenet trukket til seg millioner av besøkende.

Blomsterkystens attraksjoner, som det etter hvert skal vise seg å være mange av.

En av de mer kjente celebritetene som fant veien hit var den svenske oppfinneren og industrimannen Alfred Nobel, som kjøpte seg et «rede» (som han faktisk kalte det) i SanRemo i 1891. Etter flere tiår på konstant reise ønsket han seg et krypinn der han kunne slå seg til ro og finne «indre fred». Han ville også ha muligheten til å fortsette med sine mange – ofte høylytte – eksperimenter.

Sykkel-kjøring er stort i disse trakter, ikke bare langs landeveien. Folk fra hele verden kommer i likhet med oss for å ta fjellene nord for Sanremo i bruk. Det skyldes ikke bare de utfordrende forholdene, de mange og gode stiene, men også klimaet. Her kan du kjøre sykkel praktisk talt hele året.

La dolce vita
– Synes du ikke han ligner litt på Joe Pesci, du vet han lille tette fra Mafiabrødre?

Morgenen før vi tok sykkelen fatt var vi muligens preget av omgivelsene. De minnet om et studiosett anno 1955. I det tidstypiske interiøret følte jeg meg nærmest som en statist i en film der kelneren har en fenomenal likhet med den kortvokste, amerikanske skuespilleren.

– Det er ikke mulig…? mumler sidemannen min, og vi begynner å kikke oss usikre rundt.

Likheten er så slående, helt ned til den pinglete stemmen, at jeg må forsikre meg om at vi har satt oss ved rett bord, og at ikke regissøren plutselig kommer farende frem fra bak kulissene og roper «cut!».

FOR MATGLADE: Det mangler ikke på kulinariske godbiter langs Blomsterkysten. 

Restauranten på Hotel Eden Park i den lille badebyen Diano Marina preges av italienernes sjarmerende hang til nostalgi. Her – og på flere av de andre stedene vi besøker disse varme vårdagene – er det som om tiden har stått stille siden Marcello Mastroiannis velmaktsdager, og resten av verden fikk øynene opp for la dolce vita. Det er noe med fargene og retrodesignen helt ned til de ørsmå badebuksene, som viser mer enn de skjuler, som gir den lune og noe vemodige stemningen italienerne er så glade i.

BADELAND: Vannet langs kysten i Liguria er badevennlig stort sett hele året. 

– Selv politiuniformene har noe fordums over seg, hvisker bordvenninnen min meg forsiktig i øret og nikker mot et par betjenter i sine karakteristiske uniformsluer med vipp, kroppsnære stretchbukser og høyskaftede og høyglansede skinnstøvler.

– De ser nå mer ut som mannlige strippere spør du meg, kniser danske Lea og plystrer «YMCA» så høyt at den ene betjenten snur seg i vår retning.

Jeg iler til og ber om å få ta et bilde av dem. Og på forfengelig italiensk maner (hva hadde vel italiensk mote vært uten?) stiller de mer enn velvillig opp.

Som om det var en film med Mastroianni.