ANTIBES – Azurkystens matmekka
I mer enn hundre år har veien til Antibes gått via magen. Størrelser som forfatteren Graham Greene og maleren Pablo Picasso kom hit både på grunn av klimaet – og den fenomenale maten.
Det er på matmarkedene, kafeene og restaurantene det skjer. Som Café Glacier Le Vieil Antibes. Den har forandret seg lite siden den verdenskjente britiske forfatteren Graham Greene var spisestedets faste gjest. I flere tiår kunne han bevege seg relativt anonymt rundt i byen.
Konger og dronninger
I disse gatene gikk også den nå avdøde svenske forfatteren Henning Mankell fritt omkring. Han støtte jeg på for noen år siden, men som et nikk til mitt litterære forbildes minne lot jeg han være i fred. − Vet du hvem den karen er? hvisket jeg noe opprømt til reisefølget mitt da vi rundet hjørnet på vei til byens Picasso-museum. De svarte benektende. I Antibes var Henning Mankell bare en av mange celebriteter. I den lille, franske feriebyen har nemlig berømtheter kommet og gått i årtier. På Chez Félix regjerte Graham Greene, mens amerikaneren F. Scott Fitzgerald, kjent for litterære klassikere som «Den store Gatsby» og «Tender is the Night», på 1920-tallet la sin elsk på art deco-hotellet Hôtel Belles Rives i Juan-les-Pins, fem minutter i bil fra Antibes. Kjendiser er med andre ord en dagligdags affære i Antibes, for ikke å snakke om i nabobyen Cannes. Der er det milliardindustri. Kystlinjen i det sørøstlige hjørnet av Frankrike var et av de første moderne feriestedene. Fra slutten av 1700-tallet reiste den engelske overklassen bort fra det trøstesløse vinterværet på De britiske øyer, til Middelhavets langt mer behagelige klima. Med utbyggingen av jernbanen utover på 1800-tallet ble området gjort enda mer tilgjengelig for aristokrater og andre rike. Dronning Victoria og kong Edvard VII var blant gjestene, senere fulgte neste generasjon av kongelige.
FOLKSOMT: På gamlebyens hovedmarked
er det ofte fullt opp av mennesker.
(Foto: Bjørn Moholdt)
Mat må man ha
På begynnelsen av forrige århundre kom kulturelle storheter som malerne Pablo Picasso og Henri Matisse, forfatterne Edith Wharton, Somerset Maugham og Aldous Huxley. Etter hvert ble Côte d’Azur – Azurkysten – lekegrind for ulike grupper mennesker, de aller fleste med én sentral fellesnevner: De var stinne av penger.
I kjølvannet av penger følger det alltid tvilsomme elementer, om det er i skatteparadiser som Monaco, partybyer som Miami Beach eller Côte d’Azur. Det er muligens også noe av attraksjonen for dem som ikke befinner seg på samfunnets skyggeside. Det tvilsomme – virkelig eller imaginært − har en aura av forlokkende spenning over seg, noe kanskje Henning Mankell og flere med ham fikk med seg og ønsket å la seg inspirere av?
Uansett forehavende må alle, om det er helter, skurker eller kunstnere la forretning være forretning, og søke til nærmeste kjøkken når sulten melder seg. Og er det noe du bør unne deg i Antibes er det nettopp byens gastronomiske perler. Picasso-museet kan du kanskje hoppe over, det samme gjelder forfatteren F. Scott Fitzgeralds tidligere villa, men du bør absolutt få deg minst ett måltid på en av de mange fenomenale spisestedene. ©
LYSET: det er lyset som har tiltrukket så
mange kunstnere til Azurkysten, som her
sett fra Hôtel Belles Rives i Juan-les-Pins.
(Foto: Bjørn Moholdt)
Anbefalte Resturanter: Le Figuier de Saint-Esprit må oppleves, det samme gjelder Restaurant de Bacon.
Tekst og foto: Bjørn Moholdt